He is back

Litt mindre og mer hårete, men ellers seg selv lik; det er dejlig at have Toke tilbage! 

Hjemkomsten ble feiret med kake, favorittrisotto, fotbad, hårvask og et langt opphold i dusjen.Han er rein nå i alle fall:)

Kjærlighet altså! Ingenting over❤

0 comment

Giv børnene den føkkings vaccinen eller hold de inde

Det er mulig  overskriften provoserer, men jeg blir også provosert over det jeg leser i Politiken.dk om tvillingmoren som “har det for travelt til vacciner” eller firebarnsmor Heidi Riishøj som sier til DR 

«– Det giver mig faktisk en følelse af, at de fratager mig det ansvar, jeg føler, at jeg har for min familie. En umyndiggørelse og diktering. Det bryder jeg mig bestemt ikke om. Vi lever i et samfund, hvor vi har det frie valg» 

I mean. Seriously. Hvis dette sitatet er korrekt gjengitt, så vet jeg ikke hva jeg skal tenke…Danmark henger sånn etter i å få barna vaksinert mot blant annet meslinger. Det virker som om mange foreldre ikke forstår viktigheten av å opprettholde vaksineprosenten for å unngå at sykdommer som for ikke mange generasjoner siden tok livet av et stort antall små barn, muterer, og igjen får barnedødligheten til å skyte i været.

Å “ikke ha tid” til å beskytte dine barn og ikke minst andres barn mot for eksempel meslinger holder ikke mål. For selv om barn under 15 mnd ikke får MFR1 mot blant annet meslinger, er det jo ingenting som gjør de immune mot meslinger- blir de  smittet før de når å vaksineres, blir de jo syke de også. Og nye smittebærere…

Å bevisst unngå  å vaksinere og i tillegg være pådriver for vaksinenekt fordi du «tror» det er bra å få meslinger og polio for å utvikle immunforsvaret, det er så langt ute det. Kjære Heidi Rishøj, du påberoper deg å være en del av samfunnet vi lever i, men nekter å ta det viktige samfunnsansvaret det faktisk er å beskytte dine, mine og alle andre små barn fra alvorlige epidemier. Det er som du selv sier egoistisk, og du kommer heller ikke med noen andre vitenskapelige eller moralske grunner, for den saks skyld, som holder vann.

Om et uvaksinert barn på 3 år får meslinger og har et immunforsvar som fint hanskes med sykdommen, smitter det jo like lett de uvaksinerte barna på under 15 mnd i samme vuggestue. Den valgfriheten som foreldre påroper seg når de velger å ikke vaksinere sine barn, ville jeg veldig gjerne også ha; jeg velger derfor at vi fra nå av kjører både vuggestuer, børnehaver og legepladser inndelt i «oss som vaksinerer» og «de som ikke vil/orker/har tid». Jeg vil nemlig også velge på mitt barns helses vegne, for sånne glemske vaksinenektere umyndiggjør alle oss andre.

1 Comment

Sparkføre

Altså. Jeg kan ikke huske sist jeg var på spark! Men da mamma dro fram denne fra loftet var det jo ingen vei tilbake. Vi rakk akkurat å sparke oss fra “hytta” til landhandelen før gangveien var omhyggelig måket og sparkføre var mildt sagt redusert. Vi kom oss frem, men er veldig glad for at Mie ikke er tyngre enn hun her.
Nå ser det kanskje ut som om det var meg som sparket, men det var altså mamma, som tar bildet for anledningen.Hun fikk æren av å ha Mie med på sin første sparktur. Jeg gikk tur foran, bak og ved siden av med Felix.

I dag er en av de dagene i julen hvor vi spiser. Og spiser. Og spiser. Nå skal jeg spise litt til.

0 comment

Masterchef-familien

Masterchef-finale og 6 dager unna å bli foreldre.

Siden det jeg bestem husker som en vakker aprildag i 2013 har dette lageret på Amager,  30 minutters sykkeltur fra det København de fleste nordmenn besøker (20 minutter på en god dag),  vært som mitt andre hjem. Alltid en, glede å komme til, med norske og danske kolleger jeg har elsket og alltid forlatt med en klump i halsen. I desember tok jeg farvel med Masterchef-studiet for siste gang, tilbake står jeg med både verdens fineste kjæreste og barn, noen få rekvisitter og en haug gode minner.

Julen er jo tiden for refleksjon, og nå ligger jeg i en rød fløyelssofa, stappet full av riskrem midt i Midt-Norge, og drømmer meg til tilbake til den første våren i København. Våren som var den varmeste på mange år, hvor jeg var ulykkelig forelsket i en jeg viste ville forlate meg og gradvis gikk kjærlighetsorget over til en dyp kjærlighet for livet jeg hadde i den fantastiske byen.

Synes dette bildet oppsummerer det hele; sol, Kødbyen, Distortion og fantastiske folk.

Etter en tøff sommerferie i Oslo med mange tårer, satte Toke sine krystallblå øyne i meg og det virkelige eventyret startet da jeg kom tilbake til Danmark i august. Akkurat det skjønte jeg jo ikke da, det gjør man sjelden, men det er en annen historie.

Jeg føler den dag i dag stor ærefrykt over de menneskene jeg har fått lov til å bli kjent med, de som har vist meg at de også ble glade i meg og ikke minst all støtte jeg har fått fra Masterchef-familien når jeg nå har vært alene med Mie og Toke er på gaten. Man kan si hva man vil om realitykonkurranser, men folkene bak kamera, på kontor og i kulissene i Masterchef vil for alltid følels litt som familie for meg. Hadde det ikke vært for at de var så gøy å jobbe med, hadde jeg jo aldri kommet tilbake ennu ny sesong, møtt Toke og fått en datter. Livet små tilfeldigheter.

 

1 Comment

God jul 

Sooooo 2011

Så har freden senket seg og alt det der. Hadde en rolig og veldig koselig julaften med helt utrolig fine gaver, god mat og verdens beste mennesker. Men det ble ji ikke helt det samme uten Toke…Nå gleder jeg meg bare helt sykt til å få han hjem!  Kun 9 dager igjen…Og kun 10 dager til vi tar over vårt nye hjem, 2017 får en fantastisk start. 

Mie Marie var så flink i går og holdt ut helt til klokka åtte. Vi nådde likevel ikke igjennom alle pakkene hennes, så hun har fremdeles noen liggende under treet til litt senere i julen. Det er uansett sikkert bedre å få litt og litt, så hun ikke blir helt overstimulert på alle de nye lekene. Dessuten er det to hunder her som også stjeler mye av hennes oppmerksomhet, så gavene kommer uansett  i annen rekke tror jeg.

Mens vi venter på ribbe og årets første julegjester, skal jeg lese litt i min nye bok i mine nye hjemmestrikkete ullsokker, mens lille Mie tar en blund. Jeg er utrolig heldig, mangler kun en mann…men det får jeg igjen 2.januar! Hurra!!!

1 Comment

HUTTEMEJTU

Saå er vi i Norge.  Det er Mies andre lille-julaften og heldigvis ser det ut som om vi får en hvit jul her i Trøndelag.
Sent i går kom vi frem til Selbu hvor vi tradisjonstro feirer jul med hele familien. Gildet starter allerede i kceld med min julefavoritt; lutefisk! Er spent på hva vesla sier til det! Hun elsker sild, så monstro ( ja, det skrives vist sånn på dansk) det ikke skal gå ned:)

Mies første møte med snø måtte selvfølgelig dokumenteres. Her sammen med sin onkel fra Oslo som ikke helt var skodd til de plutselig hvite forholdene.

0 comment

Fotofrue dot no

ADVARSEL : Nå kommer det noe som bare er syting, fordi jeg er jo egentlig er verdens heldigste. Så har du bruk for å bli positivt oppløftet, se på bildet og scroll ned noen innlegg…;)

Vurderer å bytte navn på bloggen ass. Nå går vi på 39.ende dag hjemme alene. Not what I signed up for! Jeg trodde ikke det å bli sammen med en fotograf skulle være sånn her. Startet jo så sykt digg… Please ta meg tilbake til MEXICO, nå!

Greien er at nå synes jeg denne alenemor-tilværelsen begynner å bli mørk, og jeg synes liksom ikke jeg ser noe lys i tunnelen heller, selv om det jo kun er snakk om to små uker til Toke er hjemme hos oss igjen. Alt bare tar så lang tid når man er alene. Å komme seg ut, å komme seg inn…å komme seg på butikken, å komme seg ut av butikken. omg.

Og det blir ikke akkurat bedre av at Mie har ekstremt pappa-savn ( vil bare se på videoer av Toke), får en ny tann (?), har hard mage (?), er ekstra sulten(?), tørst (?), trøtt (?) vil på fanget, vil ned av fanget …. Hun er like vanskelig å lese som en tenåring og jeg skal prøve ALT hver gang for å finne ut av hva det egentlig er hun vil. Nå sover hun endelig, men det tok ikke mindre enn 3 timer å legge henne i kveld. shit. Ikke rart leiligheten ligner ragnarok.

1 Comment

Jeg elsker alt som er gratis, men…

Det er så lett å blind når man bor i vår del av verden. Norge, Sverige og Danmark kjemper årlig i toppen som “Verdens beste land å bo i. Vi tar derfor lett for gitt at vi også har det beste helsesystem, at barna vår får den beste utdannelsen, at vi er de tryggeste, lykkeligste og rikeste.

Vi tar det for gitt at når vi blir syke får vi tilbud om den beste behandlingen som finnes. Men sånn er det jo ikke. Det at vi har gratis helsevesen legger også en begrensning, og det er jo klart. Det koster penger å hjelpe syke, mange penger. De mest innovative og eksperimentelle behandlingene får vi nødvendigvis ikke i Norge, Sverige eller Danmark. Vi har ingen tradisjon for å gå til privatklinikker og sykehusene får ikke de samme enorme donasjoner til å forske og utvikle nye behandlingsmetoder som i for eksempel USA.Vi slipper å forsikre oss og vi slipper å betale, men vi slipper også potensielt for behandlingene som kan gjøre oss friske.   Dette er behandlinger som kanskje en dag står mellom et liv som syk og et liv som arbeidsfør, det kan være livsforlengende medisiner, eller en behandling som kan gjøre deg avgjørende prosenter friskere og dermed kan ha stor betydning på livskvaliteten for resten av ditt liv.  Denne saken om norske CP-rammede Emma fikk meg til å tenke på hvor ekstremt urettferdig et nasjonalt helsevesen kan være.  Også tenker jeg på alle familier med CP-rammede barn som ikke har mulighet til å ta denne reisen til USA. For meg var det å se Mie ta sine første skritt og lære å gå noen av det største jeg har opplevd. Og hvilken betydning det har hatt for hennes utvikling og medvirking til aktiviteter allerede nå. Det må være tungt å vite at man aldri skal få se sitt barn gå, og jeg kan ikke en gang forestille meg hvordan jeg hadde reagert når man så får vite at det faktisk finnes en mulighet hvis man bare hadde hatt penger eller evt et sykere barn. Det er ca 150 barn som blir født med CP hvert år i Danmark og jeg regner med det er noe lignende i Norge. Det er ganske mange første skritt, sykkelturer og fotballmål vi potensielt kanskje aldri får se…

Random uskarpt bilede for at lette lidt på stemningen. Nu er det jo straks jul.

0 comment

Det verste med å få barn

En ting man ikke er forbredt på  er hvor utrolig vondt det gjør å lese nyheter om barn som har det vondt, når man selv har fått barn. Før så leste jeg om barn på flyktingebåter, i dårlige familieforhold eller i krig og ble fly forbanna. Hvordan kunne noen få seg til å behandle små uskyldige mennesker dårlig?

Nå blir jeg ikke bare sint, jeg blir kvalm, trist og har ikke sjans til å lese mer enn overskriftene… Det gjør så skrekkelig vondt. I hvert et barn som er avbildet i krig ser jeg jo Mie. Det er noens Mie som har opplevd klorangrep, som blir bombet igjen når de liksom skal være trygge og får hjelp på et fuckings barnesykehus…OG det er såkalte voksne som gjør det! Bare tanken gjør at det vrenger seg i magen og trangen til å sjekke Mies velbefinnende kommer skytende inn hundre kilometer i timen -puster hun?- det kan ikke skje hurtig nok.

Det er som om verden over natten ble et så utrygt sted da jeg ble mor. Tanken som slår meg igjen, har jeg tenkt så mange ganger før: Er vi egentlig er helt gale i hodet som får barn? 

Vi klarer jo tydeligvis ikke å gi de små som allerede er her et bedre sted å vokse opp enn…dette…Og nårrdé er sagt, det er vel ingen voksne som har det så sykt bra under klorangrep og annet jævelskap heller…:( Fuck krig og fuck alle oss som ikke løfter en finger for å hjelpe…

Glem våkenetter og lortebleier. Det er peanuts.

0 comment

1 2 3 10